Fra søppelkjørere til råstofftradere

De to mennenes karrierer er et av de tydeligste bildene på den formidable utviklingen som har skjedd innen renovasjon de siste årene. Nicolai Sebergsen ble ansatt som vikar på en søppelbil for å samle inn søppel fra husholdningene. Rune Olsen jobbet med å dose ned det som kom inn i deponi.

I dag er de henholdsvis leder og nestleder i Remiks Produksjon AS og deres fremste jobb er å oppfylle klimamålene, gjennom i første omgang og innen 2020, sørge for såkalte nedstrømsløsninger som gjør det mulig å materialgjenvinne 50 prosent av alt avfall som samles inn fra husholdningene i Tromsø og Karlsøy.

I fjor fikk de på plass en ny avtale med en fabrikk i Polen. Cirka en til to ganger i året sender de oppmalt trevirke med båt til denne fabrikken som bruker råstoffet til å lage laminerte plater til bruk i blant annet møbelproduksjon. IKEA er blant mottakerne av dette.

­‒ Slikt som dette, sier Olsen, og banker i den massive bordplata vi sitter ved i et av Remiks Miljøparks moderne møterom.

‒ Det er en stor positiv utvikling på dette feltet. For få år siden ønsket ikke møbelprodusentene å bruke gjenvunnet materiale i nye møbler. I dag har globale giganter som IKEA satt som krav at en viss prosentandel av materialet i nye møbler skal komme fra gjenvunnet råstoff. Alt dette kommer av mer bevisste forbrukere som stiller krav, forteller Sebergsen.

De to har inngående kjennskap til hvor komplisert det er å kvitte seg med ulike typer gjenvinnbart materiale på en miljøriktig måte, og hvordan marked og muligheter er i endring hele tiden. Fra år til år, nær sagt fra måned til måned.

‒ Alt skifter veldig fort. Ta bare trevirke som vi for få år siden betalte dyrt for å få brent i Sverige. Plutselig snudde det fullstendig i løpet av måneder, og nå er vi i en situasjon hvor det er stor konkurranse om å få tak i dette råstoffet, forklarer Olsen.

Årsaken til at Remiks Produksjon nå velger å skipe trevirke til Polen, framfor å kjøre det til Alta fjernvarme til forbrenning, er de stadig strengere miljøkravene.

‒ Ved å kunne gjenvinne alt trevirke øker vi gjenvinningsgraden totalt sett for Remiks Husholdning med flere prosent og nærmer oss det klimamålet som er satt for husholdningsavfall i 2020. Da skal 50 prosent av alt avfall som samles inn, materialgjenvinnes til å bli nye produkter, forklarer Sebergsen.

For husholdningsavfallet er det Grønt Punkt Norge som forhandler de til enhver tid gjeldende nedstrømsavtaler. For alt annet avfall er det Remiks Produksjon som selv forhandler og finner løsninger. Derfor er de tungt involvert i planene om Plastfabrikk og Biogassanlegg i Tromsøregionen gjennom sitt datterselskap Origo Skibotn AS.

‒ Det etableres stadig nye fabrikker som bruker ulike former for gjenvinnbart materiale. Ofte hører vi bare et rykte først, og begynner så selv å sjekke det ut. Det var for eksempel slik vi fikk avtale med fabrikken i Polen, forteller Rune Olsen.

Å etablere slike gjenvinningsanlegg er dyrt, og disse går gjerne ut for å få tak i store volum fra flest mulig land. Det betyr mye transport, noe de to Remiks-lederne ikke er begeistret for.

For tiden sendes all plast til Tyskland, papir går til Sverige, trevirke sendes til Polen og papp går til Trondheim.

‒ Til tross for at bransjen er svært regelstyrt, forsøker vi hele tiden tenke totalregnskap og finne smidige løsninger som hindrer trailertransport og CO2-utslipp, forklarer Olsen. Remiks Produksjon forsøker å unngå løsninger som kun gir miljøgevinst på papiret, og ikke i praksis.

Foreløpig er dette kun på hypotesestadiet, men hvis det skulle bli mulig å brenne returtrevirke i Tromsø, for eksempel på fjernvarmeanlegget ved sykehuset i Tromsø, så vil det være rimelig meningsløst av Remiks å sende det til Polen, for på papiret å få bedre materialgjenvinningsgrad.

‒ Vi dealer med litt det samme nå. Vi har jo beregnet å levere en viss andel til forbrenning i Alta, men tar da opp plass for andre avfallsselskap i Finnmark som da må sende sitt returtrevirke lenger sørover. Slik vi gjør det nå, kan vi la de nærmeste selskapene brenne trevirke i Alta, og så la de få av vår prosentandel på gjenvunnet trevirke. Vi er opptatt av at løsningene våre ikke kun skal oppfylle krav, men være så optimale som mulig for alle deler av miljøet, sier Nicolai Sebergsen.

Fra å være plassert i Tromsdalen der alt skulle gjøres midlertidig, og grunnforholdene var dårlige, har Remiks Produksjon nå et anlegg som gir gode muligheter til å sortere og behandle råstoffet som samles inn. Det meste er under tak og mye av det som samles inn blir systematisert og sortert og dermed oppgradert til renere råvarer som kan selges i markedet.

‒ En klar forskjell fra da vi startet er at vi trenger færre folk på bilene enn før, men flere inne på anlegget. 22 personer jobber daglig med å ivareta råstoff for videre foredling, bemerker Olsen.

‒ Jo mer vi skal sortere, jo mer areal trengs. Men nå vet vi at vi skal være her og kan gjøre investeringer i ting som skal vare, forklarer Nicolai Sebergsen.

Det gjør at disse to mennene og resten av selskapet hele tiden kan være på jakt etter avtaler for nye typer råvarer. Ta for eksempel tekstiler. Akkurat nå leter de etter løsninger for hvordan vi i Tromsø og Karlsøy enda bedre kan utnytte denne råvaren: brukte tekstiler som er i for dårlig stand til å kunne brukes om igjen.