Tidkrevende endring

Torsten Martiny-Huenger er førsteamanuensis ved Institutt for psykologi ved UiT – Norges arktiske universitet. Han har spesialisert seg på tema knyttet til hvordan vi mennesker klarer, eller er villig til å endre vaner.

‒ Vaner er en god ting, og de dominerer hverdagen vår. Rundt regnet har 95 prosent av det du gjør hver eneste dag, utgangspunkt i vaner som du ikke lenger tenker over at du har, forklarer han.

Tilsvarende inngrodde vaner ønsker Remiks seg for befolkningens tanker om miljø. At vi uten å tenke oss om deler kjøkkenavfall og øvrig avfall i huset inn i råstoff som skal materialgjenvinnes, og restavfall som skal brennes.

‒ Vaner utvikler seg som følge av atferd som vi gjentar om og om igjen i de samme situasjonene. Etter hvert blir atferden vår så knyttet til en spesiell situasjon, at bare det å se på den konkrete situasjonen automatisk medfører at vi utfører vanen vår, selv om vi egentlig tenker på noe helt annet, forklarer forskeren.

Vanligvis er denne automatikken en god ting, for eksempel kan toppidrettsutøvere eller profesjonelle musikere få til veldig kompliserte prestasjoner uten at det koster dem mer tankekraft enn vi andre bruker når vi lager frokost eller kjører på jobb. Vi mennesker kan utføre ganske kompliserte vaner samtidig som vi tenker på noe helt annet og mye mer komplekst, eller fører en samtale med noen.

‒  Når vi så ønsker å endre noe, vil gamle vaner automatisk stå i veien for de nye, selv om vi faktisk er motiverte for å gjennomføre en endring. Veldig ofte ender vi opp med å gjøre nøyaktig som før. Avfallssortering er noe som gjøres hver dag av alle, og det er derfor ekstra vanskelig å innføre nye rutiner i de gamle, siden vi ofte handler på “autopilot”.

For å endre vaner mener Martiny-Huenger det er viktig å bli minnet om den endringen som du skal i gang med, mens du står i situasjonen.

‒  TV-reklamer og aviskampanjer er vel og bra, men når du mottar den informasjonen er du sjelden i gang med å rydde kjøkkenet. Ideelt sett er det på emballasjen vi burde hatt solide varsel både i form av farger og symboler. Det er i det vi står med emballasjen i hånda og skal kaste den, at vi trenger påminnelsen om at dette er råstoff som kan brukes flere ganger, og hva vi skal gjøre med det, forklarer han.

Det motsatte er utfordringen i dag. Langt fra all emballasje er merket, og hvis den er merket er dette gjerne med bittesmå symboler som du må huske å lete etter spesielt. Det vil si at de kun hjelper om du allerede har husket at du skal sortere emballasjen. Du får ingen visuell påminnelse som kan hjelpe deg til å bli flinkere til å sortere ut nytt råstoff.

I tillegg kan design av spesielt matvareemballasje ofte være forvirrende. For eksempel kan plast se ut som aluminium. Eller det kan være blandet materiale som uansett gjør at emballasjen må kastes som restavfall.

‒ Det hjelper ikke på hukommelsen med en rad fargerike poser i kjøkkenbenken?

‒ Teoretisk så skulle posene i seg selv hjelpe deg med å huske rett sortering, men det hjelper bare i begynnelsen. Da vil de få deg til å tenke over hva du gjør. Har du på tross av posefargene begynt å sortere dårlig, blir du ikke flinkere bare av å se posene.

Han forklarer at hvis du skal endre vaner, må du hele tiden være oppmerksom på situasjonene som krever endring.  Som regel har vi så mye annet å tenke på at vi ikke hele tiden klarer å fokusere på endring – og vi har vanligvis flere ting vi ønsker å forandre enn bare avfallssorteringen. Derfor er beste måte for å oppnå endring å introdusere noe som fungerer som en påminner i den aktuelle situasjonen. Altså på emballasjen, eller kanskje på kjøleskapmagneter, klistremerker eller skilt om henges opp ved kjøkkenvasken, for eksempel.

Selv ble Martiny-Huenger eksponert for Tromsøs sorteringssystem da han og familien flyttet hit for fire år siden.

‒ Når man flytter er man egentlig i perfekt modus for endring. Du bryter ut av faste mønster og er klar for å lære nye, forteller han.

Sånn sett bør altså Remiks betrakte den store innflyttingen til byen, og det faktum at byens befolkning tidvis flytter på seg også internt i byen, som en gyllen mulighet.

‒ I et nytt kjøkken er vi allerede tvunget ut av våre faste mønster, og skal skape nye. Da bør Remiks ha en god «startpakke» klar som gjør at du kan innføre gode vaner for avfallssortering i det nye hjemmet ditt fra første stund. Men det er viktig å komme i gang kjapt. Har du fått «bodd deg inn» et par uker, så er utfordringen adskillig større igjen, sier forskeren.

Så minner han om at det selvsagt går an å endre vaner uten påminnelser og rutinebrudd, men da krever det at dette er noe du selv ønsker og vil, og at du jobber aktivt med egen motivasjon.

I Tromsø er det å sortere ikke noe valg, men noe alle husholdninger er pålagt å gjøre. Alle skal sortere råstoff som kan gjenvinnes i optiske fargede poser, og restavfall i vrengte handleposer.

‒ Blir du flinkere av at noen hever pekefingeren?

‒ Vaneendring er noe man kan mislykkes med selv om man er motivert, og det kan være veldig frustrerende å falle tilbake til gamle vaner. Om da noen hever pekefingeren, gjør det bare vondt verre og kan provosere veldig. For det første ønsker ingen å bli kommandert rundt av andre. For det andre liker ingen å bli påminnet at de faktisk har forsøkt å endre seg, men feilet.

Remiks sin kommunikasjonsstrategi fokuserer derfor på å informere og forklare, ikke å befale.

‒ I teorien kunne kanskje Remiks vunnet noe på å tilby et valg. At de som vil sortere får en annen farge på søppelboksen som viser hele nabolaget at de tar miljøansvar. Samtidig kan dette slå begge veier. Du kan få smitteeffekt andre veien også: Gidder ikke naboen, så gidder ikke jeg heller.

Dessverre ligger det en jo liten «gevinst» i å la være å sortere som gjør det å åpne for valg enda vanskeligere for Remiks. Å hive alt i samme dunk tar kortere tid, advarer forskeren.

Så er det også slik med vaneendring at vi motiveres av å få til, og av å oppleve endring. Den positive forsterkningen fra et resultat, gir ny motivasjon for videre innsats. Slik er det dessverre ikke for den miljøbevisste kjøkkenhelten. Du sorterer i visshet om at du bidrar i det store bildet. Men får sjelden og aldri klapp på skuldra for innsatsen du gjør. I verste fall får du meldinger om alle som sorterer for dårlig, og derfor saboterer innsatsen du selv står for.

‒ Så Remiks bør komme på døra med en pose twist i ny og ne? 

Martiny-Huenger smiler.

‒ Remiks må i størst mulig grad fokusere på de positive miljøeffektene som sortering gir. Slutt å fokusere på de 5-10 prosentene som ikke bryr seg. Jeg ville mye heller jobbet for å gjøre mer for de 50-60 prosentene som ønsker å sortere, og som kan bli enda flinkere. Det vil gi mye bedre resultater for den totale mengden med gjenvinnbart råstoff, enn å bruke masse ressurser på å få “omvendt” de som er negative til avfallsortering i utgangspunktet.

Han nevner den nye henteordningen for glass og metall som er i ferd med å innføres i Tromsø.

‒ Den er på mange måter en slik belønning. Du får et enklere valg. Dette vil sannsynligvis gjøre folk enda mer positivt innstilt til å sortere annet avfall også.

Torsten Martiny-Huenger har i alle fall en klar anbefaling:

‒ Fortsett å kommunisere positivt. Etter hvert vil stadig flere adoptere normen. For barna som vokser opp med avfallssortering vil dette bli normalen, sier han beroligende.

Men det vil altså ta tid.